Om farmakogenetikk

Farmakogenetikk eller -genomikk er vitenskapen om hvordan henholdsvis genetiske eller genomiske faktorer påvirker virkningen til legemidler. Man bruker gjerne «farmakogenetikk» ved omtale av enkeltgener og «farmakogenomikk» om samspillet mellom flere gener. De genetiske faktorene kan for eksempel være enkeltnukleotidvariasjoner (SNV’er også kjent som SNP’er), kopitallsvariasjoner (CNV’er), delesjoner eller insersjoner i gener. I hovedsak brukes farmakogenetiske tester for å undersøke gener som koder for metaboliserende enzymer og legemiddeltransportører og dermed kan påvirke legemidlets farmakokinetikk. Men det kan også gjelde gener som koder for reseptorer, enzymer, ionekanaler eller transportproteiner som legemidlet virker via og dermed kan påvirke legemidlets farmakodynamikk.

Legemiddelmetaboliserende enzymer

Av de genvariantene som påvirker effekten eller aktiviteten av legemiddelmetaboliserende enzymer, vil de fleste medføre redusert eller manglende aktivitet. Men det finnes også eksempler på varianter som kan gi økt aktivitet; det gjelder *17-varianten av CYP2C19 og det gjelder de tilfellene hvor normale CYP2D6 alleler foreligger i flere kopier (genmultiplikasjoner).

Metaboliserende enzymer kan inaktivere eller aktivere legemiddelsubstrater.

Hvis legemidlet gis som farmakologisk aktiv substans og omdannes til inaktive metabolitter, vil inaktiverende genvarianter kunne føre til økt effekt men også økt risiko for bivirkninger; dette gjelder f.eks for TPMT og tiopuriner.

I tilfeller hvor det gis en såkalt prodrug, som må omdannes til aktiv metabolitt for å få effekt, kan varianter som inaktiverer det aktuelle enzym føre til at effekten blir svekket eller uteblir. Eksempel på dette er CYP2C19 hvor inaktiverende varianter kan redusere den platehemmende effekten av klopidogrel, som er en prodrug.

Eksemplene over viser at man må ha detaljert kunnskap om det aktuelle enzym og genvariantene, samt aktuelle legemidler som omdannes, for å kunne forutsi betydningen av farmakogenetikken.